Historien om en av Norgeshistoriens vanskeligste og vondeste drapssaker begynner ved et stille tjern i skogen ved Trøgstad i Østfold, noen få mil fra grensen mot Sverige.

Det er fredag 22. mai 1943. Vannet ligger blankt og stille, og speiler himmelen. Noen fugler kvitrer fra trærne. Så bryter noe mørkt gjennom vannspeilet. Noe som stiger opp fra bunnen av tjernet.

Det er skulderen til en mann.

Snart kommer også det hårløse hodet hans til syne.

Ansiktet er blåsvart, håret har løsnet fra kraniet. Han er kledd i dress, og flyter sakte og stille bortover. Antagelig blir han observert av noen fugler langs tjernet.  Noen insekter, kanskje, men ingen mennesker.

Så høres lyden av skritt på stien. Det er en ung gutt fra en gård like ved som er på vei til tjernet for å øse ut båten han har bygget med venner gjennom vinteren. Med ett får han øye på liket som flyter i overflaten.

Gutten løper etter hjelp, politiet blir tilkalt, og kroppen slept på land.   Det må ha vært et grufullt syn. Kroppen har est ut av forråtnelsesgasser, håret har falt av. Huden faller av når man rører ved den. Han er kledd i dress, men uten papirer på seg, og alle lommene er vrengt, men det er ikke det verste, for kroppen surret inn med en telefonledning, for å holde på plass steinen som er plassert under vesten hans. Hvem er denne mannen?

En uke senere flyter liket av en kvinne til overflaten av det samme ternet. En av de unge mennene fra gården forteller med gru som gammel om opplevelsen av å ro over tjernet, og så kjenne båten dunke inn i noe, for så å se en kvinne like under overflaten. De får henne i land, og han beskriver det makabre synet. Også den fremmede kvinnen er surret inn med telefonledning, og har en stein gjemt under lusekoften for å bli værende på bunnen i skjul for omverdenen, men gassene som er utviklet i den døde kroppen har fått henne til å trosse tyngdekraften, og stige som en ballong fra bunnen, som en beskjed om uretten hun er utsatt for. Se, bare se, hva mennesket kan gjøre.

Hun mangler sko. Kan det være en selvmordspakt? Et rovmord? Hvem er de to?

Ved å undersøke skoene til mannen, som er produsert i en eksklusiv forretning i Oslo, kommer svaret: Det er det jødiske ekteparet Jacob og Rakel Feldmann. Alt tyder på at kroppene har ligget på bunnen av tjernet siden høsten 1942, da alle norske jøder skulle arresteres og deporteres ut av landet. Hvem kan ha tatt livet av dette paret? Etterforskningen stopper opp, for hva betyr to døde jøder, i en tid hvor de alle uansett skal fjernes?

Krigen fortsetter. Et sted der ute er det noen som vet hva som skjedde. Så kommer våren 1945. Hitler tar livet av seg i Berlin, Nazi-Tyskland kapitlerer, og snart henger de norske flaggene fra vinduer over hele landet. Hverdagen vender tilbake, og lendsmannskontoret i Trøgstad får en ny lensmann som graver i Feldmannsaken. Snart vil det vise seg, at ekteparet ikke bare er involvert i hendelsene som satte i gang det norske folkemordet på jødene. Det virkelig utrolige, er at jeg har en av morderne å takke for at familien min finnes. Fortellingen om drapene, om det norske folkemordet og min egen familie henger sammen. Alt sammen begynner med to skjebnesvangre skudd på Haldentoget.

Skuddene på Haldentoget

Torsdag 22. oktober er Rakel og Jacob fremdeles i live. De vet ikke selv at de har fem dager igjen å leve, men de vet at de må flykte, og at sønnen deres, Herman, må flykte først. Denne torsdagen går Herman ombord i et tog mot Halden, hjulpet av en grenselos. Han er 24 år gammel, en talentfull tennisspiller, og på fotografiet kan man se hvor kjekk han var, med et atletisk, symmetrisk ansikt, brunt, fyldig hår og to vennlige øyne.

Herman er født i Norge, men det har ingenting å si i 1942. Etter nazistenes kategorisering, er han bare én ting: jøde.

I passet hans er det stemplet en stor J, hvis noen skulle være i tvil. På slutten av sommeren -42, mister foreldrene hans huset. Det blir rett og slett bare konfiskert av staten, som lar en nazist med høy rang flytter inn. Rakel og Jacob frykter antagelig at de to klesbutikkene deres i sentrum skal lide samme skjebne, så de begynner å selge unna varelageret for å klargjøre flukten over grensen. Så kommer loven som gir dødsstraff for å flykte, eller for å hjelpe noen med å flykte. Heldigvis kjenner ekteparet en grenselos og motstandsmann fra Østfold som heter Karsten Løvestad. En ung mann som har byttet klær mot kjøtt og smør under krigen. Nå skal han hjelpe sønnen deres å flykte, for Herman skal dra først, så skal Rakel og Jacob følge etter.

Toget ruller ut av stasjonen. Karsten har farget håret sitt svart, og gredd det i en lett komisk midtskill for å ikke bli gjenkjent av politiet, siden han rømte fra arresten et halvt år tidligere, og fremdeles er ettersøkt. Herman sitter med en kamerat som heter Willy. Det regner. Toget begynner å nærme seg Skjeberg da to politimenn i sivil åpner døren til kupeen, og ber om legitimasjon. En av dem gjenkjenner Karsten, og rekker å slå Karsten i ansiktet, før grenselosen trekker pistolen og skyter politimannen i magen. To skudd, så synker han sammen på gulvet. Den andre politimannen rømmer, og man kan bare forsøke å forestille seg frykten. Kaoset av tanker som strømmer gjennom dem, mens toget fortsetter å kjøre over skinnegangen.

Politiet vil bli varslet.

De vil arrestere, torturere og drepe dem.

Karsten sier at de må hoppe ut av toget. I fart. Herman brekker armen i fallet, og de tre bestemmer seg for å gå i hver sin retning. Herman gjemmer seg på Slang gård, men blir funnet og angitt av gårdsgutten. Snart blir togdrapet slått opp stort i avisene. Jacob er på jobb i butikken, leser avisen og ser sønnens navn på trykk. Ikke bare dét, men Herman og Willy har fått skylden for drapene. «Nok en skjendig udåd. Norsk politimann skutt av to jøder», står det i en avis. Nå er det bare et spørsmål om tid før politiet kommer og arresterer dem også. Han varsler sin kone, Rakel, og i sorg og frykt tømmer de kassabeholdningen, og legger på flukt.

Drapene

Det er bare ett sted Rakel og Jacob tenker de kan dra. Til Karsten Løvestad sin gård, ved grensen, men der lever resten av familien Løvestad i frykt, for tusen politimenn er satt ut i jakten på Karsten.

Det er tvilsomt om han vil overleve. Hva om politiet kommer til gården? Broren til Karsten, Håkon, tar dem med videre til barndomshjemmet til en en annen grenselos og motstandsmann fra Skjeberg; Peder Pedersen, som vokste opp i en liten stue, på husmannsplassen Skarpsno. Der blir de værende i fire døgn.

Fire døgn i frykt og usikkerhet og voksende irritasjon og desperasjon. Vi får aldri vite ofrenes versjon av hva som skjedde, men den tredje dagen, bestemmer Peder og Håkon seg for å føre paret til Skrikerudtjern, drepe dem og senke likene i tjernet. De skjuler seg bak at de ikke kunne gjort noe annerledes, at de ikke hadde noe valg. Det var farlig, selvfølgelig. De risikerte alt, men umulig var det ikke, for det samme døgnet som Rakel og Jacob tråkker og strever gjennom skogen, i feil retning, uten å vite om det, blir fire jødiske brødre ført over grensen til Sverige like ved av Alf T. Pettersen, fra Askim. De er bare noen kilometere fra hverandre, så umulig var det ikke.

Peder og Håkon skal senere fortelle hva de gjorde. Hvordan Håkon slo Jacob med en batong mens den middelaldrende mannen pustet ut på en stubbe ved tjernet. Samtidig slo Peder Rakel i svime, med knyttneven og med pistolen. Så surret de dem inn med telefonledning og steiner, senket likene, og fortsatte motstandsarbeidet.

Kan de ha blitt bedt om å gjøre dette av motstandsbevegelsen, har jeg spurt meg selv, og måttet svare nei. For hvis det var en ordre, hvorfor ga de aldri fra seg pengene, men delte dem mellom seg? Hvorfor kom ordren aldri frem i lyset? Fordi de gjorde det selv.

Kunne de handlet annerledes?

Redningen av brødrene London, som ble rodd over et vann like ved og fulgt til grensen den samme dagen, viser at det var mulig. Peder og Håkon forsøkte ikke alt. De ba ikke om hjelp. De tok dem ikke til noen av kontaktene sine i motstandsbevegelsen. De drepte og ranet dem og fortsatte å redde folk. Blant dem noen i min kones familie.

Redningsmannen

I slutten av november, mens skipet Donau fremdeles er på vei til Europa med 529 norske jøder, kommer en lastebil med flyktninger til en gård like ved. Et stopp på fluktruten. Ut av lasterommet kommer to 18 år gamle, identiske jenter. De er tvillinger, og én av dem er mormoren til min kone, Ellen Glott. En grenselos tar dem imot, og følger dem over grensen. Det er Peder. Satt på spissen, kan man si at jeg har en morder å takke for de lyseste elementene i mitt liv. Og hele tiden ligger likene på bunnen av tjernet.

Epilog

Krigen tar slutt, slik alle kriger gjør. Forbrytelsen blir løst, slik de fleste forbrytelser gjør. Peder og Håkon blir arrestert i 1947, og innrømmer alt, men hevder de handlet i nødverge. De blir trodd, og går fri. Det er en kamp om den norske motstandsbevegelsens sjel, for hvordan kan de være noe annet enn helter? Hva vil det betyr for synet på våre beste og tapreste, om de  kan vise seg å også være blant våre verste? Hva om de er både mordere og redningsmenn, og rommer begge deler? Hverken staten eller bygda kan ta det innover seg. Kanskje ikke før nå, og kanskje er det vondeste spørsmålet av alle, om de to unge heltene ville ha gjort det samme, om det var et advokatpar fra Asker de skulle følge over grensen. Eller ville de da ha prøvd litt hardere? Er det et snev av ubevisst rasisme som stiger til overflaten av denne fortellingen? Hva tror du?