Fra dødsleirene til Indre Østfold

I april ble det klart at de hjemløse jødene skulle bosettes i Østfold. Omtrent halvparten i en leir ved Ystehede ved Halden, resten i brakkene på Momarken. Etter planen var oppholdet i brakkeleiren bare midlertidig. Deretter skulle de blir spredt utover landet, avhengig av hvilke yrker de hadde. I virkeligheten skulle oppholdet på Momarken bli langvarig for mange av jødene. Lenger enn noen annen gruppe som hadde hatt tilhold i skyggen av Høytorp fort.

Likevel kunne leirsjefen von Krogh allerede i august 1947 fortelle Indre Smaalenene at

«Vi synger på siste verset her i leiren nå. De jødene som har vært her er kommet ut i arbeidslivet etterhvert, og vi skal avvikle leiren denne uka. Allerede fredag regner vi å være ferdige.

Helt tom ble leiren likevel ikke. Krogh fortalte at det fortsatt bodde noen jødiske familier på Momarken. De hadde fått innredet leiligheter i brakkene – et rom og kjøkken for par, to rom og kjøkken for en familie på fem. De skulle også får rasjoneringskort og skulle betale husleie på vanlige måte. Han fortalte også at de ventet en ny kontingent jøder til Norge.

Det lovede landet

Sommeren 1948 ble det klart at Norge ikke ville ta imot flere jødiske flyktninger. Statsråd Aslaug Aasland forklarte at «prekære boligforhold stiller seg hindrende i veien. Det er påkrevet å bedre boligforholdene for de vi allerede har fått hit til landet.»

En annen årsak var internasjonal storpolitikk. Høsten 1947 vedtok det nyopprettede FN at jødene skulle få sin egen nasjonalstat. For første gang siden de ble fordrevet fra Israel av romerne for 1800 år siden.

Siden den gang hadde jødene drømt å vende tilbake sitt gamle land. Etter som antisemittismen bredte seg i Europa, utvandret stadig flere jøder til Midtøsten. Etter mye debatt vedtok derfor FN at jødene skulle tildeles en ny stat områdene som ble administrert av Frankrike og Storbritannia.

14. mai 1948 ble staten Israel utropt. Nesten umiddelbart brøt det ut krig med områdets arabiske befolkning, som selv hadde bodd der i generasjoner. Den første av mange konflikter som fortsatt herjer Midtøsten i dag.

Brakkebyen

Til tross for konfliktene strømmet jøder fra hele verden til Israel. Ikke minst fra Europa, der de hadde vært offer for historiens største folkemord. I Norge regnet politikerne med at jødene nå ville velge Israel i stedet for Norge. Mange gjorde også det. Også flere av jødene som var kommet til Norge, valgte å emigrere til Israel.

Halvannet år etter den offisielt ble fraflyttet, var brakkeleiren ved Momarken likevel ikke tom. Selv om den kanskje burde vært det. Senhøsten 1948 skrev lege Thor Gangnes at brakkene var i

«en slik forfatning at de må betegnes som absolutt helsefarlige som bolig for mennesker. Gulvene er nedslitt – kolde og trekkfulle. Det er råte i hjørnene. Øyeblikkelig reparasjon er nødvendig hvis menneske skal kunne leve vinteren over i leiren.»

Den overlevende

Rudolf Mendelsohn var ikke typen som beklaget seg. Våren 1945 ble han reddet fra gasskammeret i sisten liten da amerikanske soldater befridde konsentrasjonsleiren Dachau. Våren 1947 kom han til Momarken. Der ble han valgt til talsmann for jødene.

I 1948 giftet Rudolf seg med en annen Holocaust-overlevende, 20 år gamle Magda Blum. De var bare to av flere. Etter hvert ble det også født barn i brakkebyen på Momarken. I desember det samme året intervjuet Indre Smaalenene Rudolf. Han begynte med å fortelle hvor takknemlig han var:

— Her i landet liker vi oss svært godt. Det er neppe noe land i Europa hvor en kan ha det så stille og rolig som her, og det er ikke så verst med varer heller. Skatten er jo høy, men det går det også. Eidsberg kommune har forresten vært veldig snille mot oss jøder, vi slapp med halv skatt, og det kommer godt med når en’ skal begynne helt på nytt og kjøpe inn møbler og kjøkkenutstyr og klær.

Så spurte avisen om boforholdene i leiren. De understreket at Mendelsohn ikke beklaget seg, men «forteller rolig og naturlig om hvorledes det er i leiren. Han vil ikke bebreide nordmennene, selvom de slett ,ikke har fått den behandling de ble lovet.»

— Det er meget dårlig. Nesten hele befolkningen her i leiren går konstant forkjølet på grunn av de trekkfulle leilighetene. Vi ville ikke klage, for vi hørte at det var så mange nordmenn som også hadde dårlige boliger. Men da Eidsberg kommune gjorde i stand den ene av de barakkene de kjøpte, sende jeg flere brev til Sosialdepartementet og ville at de også skulle gjøre noe med de barakkene vi bor i, for det blir stadig flere barn her.

Det eneste som skjedde var at det kom noen og «fylte sagflis på taket, men de la sagflisen direkte på loftet uten papp under, og sagflisen drysser ned i leilighetene.»

De som ble igjen

I mars året etter intervjuet avisene på nytt Rudolf Mendelsohn. To år etter at de første jødene kom, var brakkeleiren fortsatt bebodd. Det dreide seg om nærmere 25 familier. Så   langt hadde bare én jøde fra leiren reist til Israel, en ungkar. Mendelsohn fortalte at det var flere som ønsket å reise til Palestina. Han regnet med at 13-14 familier ville forlate Norge til fordel for Israel ,men at det neppe ble aktuelt før i juni eller juli etter. Når disse hadde reist, ville det fortsatt være omtrent 10 familier tilbake i leiren.

I august 1949 var brakkene oppe til debatt i Eidsberg kommunestyre. Nå som det bare bodde noen få jøder i leiren, ble det foreslått at Eidsberg kommune overtok ansvaret. Noen var mot forslaget. Representanten Fundingsrud spurte om dette var lønnsomt for kommunen:

-Får kommunen noen leiligheter der? Hvis det bare blir for jødene kan jeg ikke forstå at vi har noen interesse av å overta leiren.

Til slutt lot likevel Eidsberg kommune medmenneskelighet gå foran lønnsomhet og overtok ansvaret for brakkene. Kommunen fikk til sist også noen leiligheter i leiren. De ble

sosialboliger for trengende nordmenn. Noen år inn på 1950-tallet ble de siste brakkene revet.

Samlingsforvalter Dag Kopperud ved jødisk museum forteller at sporene etter de jødiske beboerne forsvinner etter det. De flest reiste til Israel, og noen til Canada. Men ikke Rudolf og Magda Mendelsohn. De ble i Norge resten av livet. Rudolf overlevde både Holocaust og nazismen med mer enn 50 år. Han døde i 1996 og er begravet på Helsfyr kirkegård i Oslo. 15 år senere fikk han selskap av kona. I 2011 ble Magda lagt til hvile ved siden av Rudolf.

Kilder:

Nasjonalbibliotekets avissamling
Riksarkivet
Arne Sandem: Den siste SS-leiren. Indre Smaalenenes Trykkeri, 1990.
Jødisk museum, Oslo