I mai 1945 hadde freden og friheten kommet til Norge. Men hverdagen var fortsatt preget av verdenskrigen -som for eksempel forsiden på avisa Indre Smaalenene 23. mai 1945. Midt på siden hadde avisen overskriften: 

«Quisling vil bli stilt for sivil domstol. Hittil er ca. 3000 nazister i Oslo og Akershus arrestert.» 

Lenger opp på forsiden stod en nyhet som var minst like viktig for lokalsamfunnet i Indre Østfold: 

 «Grev Folke Bernadotte var fredag i Mysen hvor han inspiserte fangeleiren på Momarken.» 

Folke Bernadotte var en svensk diplomat. Han hadde klart å få forhandlet å få løslatt minst 15 000 fanger fra nazistenes konsentrasjonsleirer. Halvparten av fangene var danske og norske fanger. Disse ble fraktet hjem fra konsentrasjonsleirene i De hvite bussene.  

Men i Norge fantes det fortsatt mange som ikke kunne nyte seiersrusen. Til sammen var det mer enn 80 000 sovjetiske krigsfanger i landet. Mange hadde blitt brukt som slavearbeidere av tyskerne, fra å bygge festningsverker på Lista i sør, til den påbegynte Polarjernbanen lengst i nord. Felles for alle var at de hadde levd under forferdelige forhold. 

NTB skrev om en fangeleir i Opdal der forholdene var «ubeskrivelige og fryktelige. Døde russere var pakket inn i avispapir, de lå ofte side om side med kameratene sine. 93 krigsfanger har sultet i hjel deroppe og ligger begravet i en massegrav.»  

På sikt var håpet at alle sovjeterne skulle reise hjem. Men til det skjedde måtte de hjelpes, og det hastet.  

Derfor besøkte Folke Bernadotte Mysen i mai 1945. Nå som de fleste fangene på Momarken var løslatt, stod brakkene tomme. Bernadotte ville undersøke om Momarken kunne huse noen hundre av de sovjetiske fangene. Indre Smaalenene kunne melde at grev Bernadotte «var meget fornøyd over leirens utstyr. Barakkene er greit og hensikstsmessig innredet.»  

Sovjeterne kommer 

Snart kom de første sovjeterne til Mysen. Mange hadde fortsatt slitte og skitne fangedrakter med SU og KGF på ryggen. Det var forkortelser for «Sovjetunionen» og «krigsfange.» Noen var så svake at de ikke klarte gå den drøye kilometeren fra Mysen stasjon og opp til Momarken. Flere trengte hjelp for å komme seg opp Vandugbakken. De fikk sitte på med lastebiler tyskerne hadde etterlatt. Noen var så utsultet at de spiste av søppelkassene langs veien.   

De allierte stod for forpleiningen av sovjeterne, men lokalbefolkningen gjorde også hva de kunne for å hjelpe til. Røde kors organiserte innsamling av kaker.  Indre Smaalenene kunne fortelle at også resten av fylket stilte opp:  

«Fredag ble de arrangert en tilstelning i Folkets Hus, Sarpsborg for ca. 200 russiske fanger fra leiren ved Momarken. De russiske fangene vet å sette pris på freden det skal være visst. De karene har ikke hatt det for godt i tyske fangenskap, og det er ikke til å forundre seg over at russerne smiler og nikker til alle de møter.» 

«Et lite stykke Russland»  

Sovjeterne var vant til et strengt regime, både i det sivile og militære liv. De tok med seg denne disiplinen til Momarken. Skulle de forlate leiren, måtte de gå samlet og under ledelse av en offiser, i hvert fall dersom de skulle ned til Mysen sentrum. Ved porten til leiren hang sovjeterne opp en stor rød stjerne, sammen med bilder av Lenin og Stalin. På fangebrakkene hang de opp små røde flagg. Hjemmestyrkenes avis skrev at  

«for de som bor her, er det et lite stykke Russland, en hilsen fra det som de har sakna i lang tid. De var skrøpelige å se til da de kom hit til Mysen, men de siste ukene med sol, frisk luft og mat har gjort underverker. Det er sunne og kraftige karer en treffer når en kommer til leiren.» 

Hjem til en usikker fremtid 

I løpet av juni 1945 forlot de fleste sovjeterne Mysen. Mange reiste hjem til en usikker fremtid. Stalin var mistenksom mot alle som hadde tilbragt tid i vesten, også fanger. De ble beskyldt både for feighet, og at de var påvirket av vestlige og kapitalistiske ideer. Nesten 40 prosent av de hjemvendte soldatene havnet i arbeidsbataljoner eller fangeleirer for «omskolering.». Mange krigsveteraner følte de hadde beseiret en diktator – Hitler, bare for vende hjem til en ny – Stalin. 

Tilbake til normalen 

Sommeren 1945 kunne Indre Smaalenene komme med en virkelig gladnyhet: 

«Det blir travkjøring på Momarken i sommer.»  

Under arbeidet med den planlagte konsentrasjonsleiren hadde tyskerne revet deler av Søndre Sving på travbanen. I et intervju med lokalavisen fortalte travbanens sekretær Hans Østby at det fortsatt gjenstod mye arbeid: 

– Jo, skadene var store, og vi har fortsatt 10-15 mann i arbeid for å utbedre skadene.  

Likevel lovet travsekretæren at travløpene skulle starte opp i august. Da var en ny gruppe flytninger på vei inn i brakkene på Momarken. Det var polakkene. 

En gjeng med unggutter 

Sommeren 1945 var Leiekommandant Søren L. Monsen utelukkende positiv, og fortalte lokalavisen at «Nå har vi 300 elever som går på skolen i leiren, alle med godt rulleblad.»  

Sannheten var litt mindre rosenrød. Polakkene var unge menn i slutten av tenårene og begynnelsen av 20-årene. De var ikke krigsfanger, men hadde vært tvangsarbeidere for tyskerne. Polakkene hadde ikke den samme militære disiplinen som sovjeterne. De var dessuten unge menn, med stor livslyst etter lang tid i fangenskap. Momarken ble derfor både skole, leirskole og oppdragelsesanstalt for flere hundre livsglade unge menn.   

Dette førte noen ganger til gnisninger med lokalbefolkningen. Det ble ikke bedre da leirledelsen flere ganger fant norske jenter gjemt i brakkene. I januar 1946 var leirledelsen nødt til å åpne en sykebrakke i leiren på grunn av kjønnssykdommer. Måneden etter fikk leiren et eget undersøkelsesbord for kvinnelige pasienter. På et tidspunkt stod 20 kvinner på venteliste. Et høyt tall, med tanke på at det bare bodde omkring 2400 mennesker på Mysen i 1946. 

Polakkene gjorde sitt til å forbedre forholdene. De opprettet en egen domstol som skulle behandle disiplinærsaker., som fyll og spetakkel. De som brøt reglene, ble dømt og sendt til en leir i Holmestrand. Polakkene mente åpenbart et opphold i Vestfold var en passende straff.  

Det polske orkesteret 

Blant polakkene var det mange dyktige musikere, og de opprettet et eget leirorkester. De både spilte til dans og holdt konserter i distriktet. I februar 1947 hadde Askimrussen og Mysenrussen felles revy. Musikken sørget Det polske orkesteret for. Det var kanskje litt surt for russen da Indre Smaalenene skrev at  

«Polakkene fikk applausen på russerevyen. La det være sagt med en gang: folk flest moret seg… Allikevel: det var musikken som gjorde mest til at folk var fornøyde. Det kunne en høre på hylet fra galleriet da det satte i gang med «in the mood.» 

Farvel til Momarken

Våren 1947 kunne Indre Smaalenene fortelle at «polakkleiren ved Mysen skal nedlegges i løpet av sommeren, da de gjenværende polakker får generell arbeidstillatelse. I alt dreier det seg om vel 900 personer, og av disse er 750 beskjeftiget i jordbruket.» 

Noen reiste hjem til Polen, andre ble værende i Norge. En av dem som ble igjen drev landhandleriet ved Lundebykroken i Hærland. Lokalbefolkningen kalte ham bare Klemet. Etternavnet var de mer usikre på. En annen endte som verdensberømt musiker. Saksofonisten Jan Garbarek var blant de siste som ble født i flyktningeleiren på Momarken.  

Sommeren 1947 var de fleste polakkene borte fra Momarken. Nå ventet brakkene på en ny gruppe flytninger. De som hadde lidd aller mest under nazistenes forfølgelser: Jødene. 

Kilder:

Nasjonalbibliotekets avissamling. https://www.nb.no/search?mediatype=aviser

Arne Sandem: Den siste SS-leiren. Indre Smaalenene trykkeri, 1990.  

Dag B. Haugen: Indre Østfold i krig. Indre Smaalenene trykkeri, 1990.