I april 1948 kom den store verden til lille Mysen i Indre Østfold. Lokalavisen Indre Smaalenenes Avis kunne fortelle at «Dr. Ingier, Mysen, har rømt med en motorskøyte».

Ingier var ingen spritsmugler slik man kanskje kunne tro, området tatt i betraktning. August Ingier var en lokal NS-leder.

Under verdenskrigen hadde venner høyt på strå hjulpet ham unna situasjoner som kunne kostet ham friheten, eller til og med livet.

Nå var Ingier på frifot igjen.

Trodde på tysk seier

Det var ikke ideologisk overbevisning som gjorde August Ingier til nazi-støttespiller. I april 1940 var distriktslegen blant dem som forsvarte Høytorp fort utenfor Mysen mot tyske invasjonstropper. Først høsten 1940 meldte Ingier seg inn i Nasjonal Samling (NS). I et forhør etter krigen forklarte han hvorfor:

«Grunnen til at jeg meldte meg inn i NS var den at jeg faktisk trodde at tyskerne ville vinne krigen, og at det derfor ikke var noe annet valg enten å melde seg inn i NS eller reise til England.»

Tiltalen fra landssvikoppgjøret oppsummerte karrieren i korte trekk:

• Kretsleder for Mysen krets av Nasjonal Samling.
• Distribuerte skriv og arrangerte propagandamøter.
• Sendte inn rapporter blant annet om motstanden mot NS.
• Drev propaganda for NS gjennom foredrag og intervjuer i lokalavisene.

Vidkun Quislings parti hadde en sterk stilling flere steder i Indre Østfold. Særlig Mysen og Rakkestad hadde et stort antall NS-medlemmer.

Lege på Østfronten

I juli 1941 sluttet Ingier som kretsleder for NS i Indre Østfold. Det var ikke fordi legen hadde kommet på bedre tanker. August Ingier var blant de første som meldte seg til tjeneste etter at Nazi-Tyskland invaderte Sovjetunionen i juni 1941.

I forhør forklarte han:

«Jeg ble oppfordret til å melde meg av Quisling personlig på et møte i Rakkestad samme dag kunngjøringen om [Den norske] Legionen kom.»

På Østfronten var han lege. Ingier forklarte senere om tjenesten at han «behandlet alle typer sårede – både venn og fiende. Jeg var iført uniform og bevæpnet med pistol. Jeg brukte aldri pistolen på mennesker.»

Den tyske beleiringen av storbyen Leningrad begynte 8. september 1941. For innbyggerne ble det et helvete. Innen desember 1942 hadde den sovjetiske sikkerhetstjenesten NKVD arrestert mer enn 2000 mennesker for kannibalisme.

Mer enn én million sivile skulle dø innen Leningrad ble befridd i januar 1944 – de fleste av sult.

Portrett av en frontkjemper

Sommeren 1942 vendte Ingier hjem til Mysen på permisjon.

Den åpenbart NS-vennlige lokalavisen Indre Smaalenenes Avis kunne melde at Ingier ikke virket påvirket av frontlivet. Avisens journalist «traff doktoren hjemme hos en lykkelig familie og kunde straks konstatere av hans vanlige sterke og sunde utseende at han har klart vinterens påkjenning utmerket godt».

Artikkelen forklarte at Ingier «deretter på sin lune og gemyttlige måte gir svar på de mange nysgjerrige spørsmål vi stiller om livet ved fronten og forholdene i Russland». Da Ingier ble spurt om de ikke frøs fælt, svarte legen kjekt av det kunne være «opp mot 47 grader derborte, men vi hadde jo så bra utstyr at vi klarte oss bra».

ngier forklarte at han frøs mer da han var i Stettin. Stettin (Szczecin i dagens Polen) var transittleiren til Den norske legion.

Fire måneder etter kosepraten med Indre Smaalenene var Stettin anløpshavn for et skip fra Oslo. Skipet het «Donau», og lasten var jøder. I Stettin ventet kuvogner på jødene for transporten videre. Målet var den polske byen Oświęcim, bedre kjent under sitt tyske navn Auschwitz.

Bare ni av jødene overlevde krigen.

Viktige venner

Høsten 1942 var Ingier tilbake på Leningrad-fronten. I brevene til Norge var han mindre opptatt av kamphandlinger – eller sivilbefolkningens lidelser – enn sin egen karriere. Ingier hadde høyt plasserte kontakter. En av dem var NS’ justisminister Sverre Riisnæs. De hadde trolig blitt venner da Quisling besøkte Rakkestad i forbindelse med opprettelsen av Den norske legion.

Nå forsøkte Ingier å utnytte nettverket til å sikre sin egen karriere:

«Jeg har søkt stillingen som distriktslæge i Eidsberg for å ha noe å leve av når jeg engang slipper løs fra tjenesten her. Nu er det vel neppe sannsynlig at jeg får den hvis jeg ingen understøttelse får, og jeg vil derfor be dem snakke med medicinaldirektør Østrem om saken.»

Nærmest i forbifarten nevnte Ingier også krigen: «Forresten går det bra her. Vi venter på at det skal gå mot Leningrad i nærmeste fremtid. Heil og Sæl, A. Ingier.»

11. september fikk Ingier svar fra justisminister Riisnæs. Han hadde snakket med medisinaldirektøren. Han fortalte også at en ny avdeling nordmenn var på vei mot Østfronten ledet av «min gamle venn, minister Jonas Lie, som nu for tredje gang dro til fronten fra kone og barn. Var ikke det kjekt gjort?»

Opplysningene om politiminister Lie var trolig ment som et stikk til Ingier, som ikke viste den helt store entusiasmen for soldatlivet.

Et drittsted

Det toppet seg nyttårsaften 1942 ved Leningrad-fronten. Ifølge tiltalen gikk det omtrent slik for seg:

På kvelden var Ingier sterkt påvirket av alkohol. For å feire skikkelig begynte han å lete etter håndgranater. Han ville skyte salutt! En annen offiser forklarte at det ikke fantes noen håndgranater. «Ingen håndgranater!» skal Ingier ha brølt. «Hva er dette for et drittsted?!»

Det endte med at Ingier angrep offiseren og skar ut buksebaken hans med bajonett. Deretter ravet Ingier rundt på leirområdet, før han angrep to sovjetiske kvinner som arbeidet i leiren med den samme bajonetten.

Det var en alvorlig hendelse. Angrep på en offiser ble straffet hardt, i verste fall med døden. Den første dommen lød på nærmere ni måneders festningsarrest. Men Ingier hadde igjen venner i høye stillinger. Et brev datert 14. mai 1943 lød:

«Jeg opphever dommen av 21.1.43. Den lokalt ansvarlige dommeren oppnevner en ny vurderende SS- og politidomstol.»

Brevet var undertegnet SS-fører Heinrich Himmler.

Den endelige dommen ble tre ukers husarrest.

I mars 1943 var soldatlivet uansett over for Ingier. Da ble Den norske legion dimittert. Noen uker tidligere hadde de tyske styrkene overgitt seg ved Stalingrad. Det var starten på nazistenes tilbaketog fra Sovjetunionen og det endelige nederlaget i Berlin våren 1945.

SS-leiren i Mysen

Høsten 1944 ble Ingier ansatt som distriktslege i Eidsberg, selv om det fantes bedre kvalifiserte kandidater. Ingier innrømmet det selv i et brev til justisminister Riisnæs, der han takket for hjelpen.

Samtidig fortsatte Ingier angivervirksomheten i Indre Østfold. Blant dem som fikk unngjelde, var presten Olaf Haaje fra Rakkestad. Høsten 1944 ble han sendt til Grini.

Noen måneder senere var Haaje på vei tilbake mot Indre Østfold, sammen med flere hundre andre Grini-fanger. I en artikkel i Indre Smaalenenes Avis skrev Haaje senere:

«Karavanen satte seg i bevegelse gjennom hovedstaden ut over de brede bygder i Akershus. Sannelig! Den satte kursen mot Mysen! I flokken var undertegnede den eneste som hørte hjemme i dette strøk. Det var med en underlig følelse jeg så bussene svinge opp Festningsveien og stanset ved fire brakker innenfor et flettet, høyt piggtrådgjerde.»

Vinteren 1944 – 1945 begynte SS byggingen av en ny leir på Momarken utenfor Mysen.

Den ble kalt SS-lager Mysen og skulle bli Norges første virkelige konsentrasjonsleir, etter modell av Dachau og Bergen-Belsen i Tyskland.

På et organisasjonskart over leiren står en viss «Inger» oppført som leirlege. Det finnes ingen Inger i rullene over tyske soldater. Derimot finnes Ingier.

Professor Hilde Kramer ved Universitetet i Bergen, som forsker på konsentrasjonsleiren i Mysen, mener det er sannsynlig at dr. Ingier var tiltenkt jobben som lege ved SS-leiren.

Undergangen

SS-Lager Mysen ble aldri bygget ferdig.

Nazistenes nederlag og Hitlers selvmord 30. april 1945 sørget for det. Samme dag utstedte Vidkun Quisling en av sine siste ordrer:

«Innkalling av samtlige dimitterte frontkjempere som ordensvern.» Blant avdelingslederne stod August Ingier. Han var oppført med graden Haupt-sturmführer tilsvarende omtrent kaptein.

Noen av verdenskrigens mest beryktede nazister hadde denne graden, som «Dødsengelen fra Auschwitz» dr. Josef Mengele og «Slakteren fra Lyon» Klaus Barbie. Sammenlignet med disse var Ingier knapt nok en smågutt. Men stor nok til at han ble pågrepet i mai 1945.

Ingier ble satt i varetekt på Havnås i daværende Trøgstad kommune. Landssviksaken mot Ingier ble berammet til 11. mai 1948. Soningsforholdene var langt fra de strengeste. Ingier forsikret flere ganger at han ikke hadde noen planer om å rømme. Han hadde både kone og tre barn i Mysen.

Men én måned før rettssaken skulle begynne, var Ingier på flukt.

Flukten

Det begynte dårlig for Ingier og de andre flyktningene.

Skøyta «Rex» fikk motortrøbbel allerede i Oslofjorden.

Utenfor kysten av Danmark sprang båten lekk, og motoren stanset igjen. Etter mer enn tre uker kom flyktningene omsider til Bilbao i Nord-Spania.

Avisene skrev at «den norske motorskøyte «Rex», tilhørende Bjørn Langbach, var kommet til den spanske havneby Bilbao med 6–7 landssvikere om bord – deriblant dr. Ingier fra Mysen. En ny Solbris-affære er således en kjensgjerning, selv om Rex ikke har nådd så langt som Argentina.»

Året før hadde fire dømte landssvikere rømt fra fangeleiren Espeland ved Bergen. Derfra seilte de med skuta «Solbris» helt til Argentina. Flyktningene på «Rex» hadde samme planer. De ville selge skøyta for å kjøpe seg billetter til Argentina.

Noen dager senere meldte avisene at «Rex» hadde satt kurs mot Sør-Amerika. Det var uten Ingier. Han var arrestert i Lisboa.

Indre Smaalenenes Avis skrev at saken mot Ingier neppe ville komme opp for retten til fastsatt tid, «da det sikkert vil trekke ut før han kommer tilbake til Norge».

Det skulle viste seg å stemme. Nærmere bestemt 14 år.

Lege i et nytt land

1940- og 50-tallet var gode år for nazister i Argentina. Landet ble styrt av den autoritære Juan Peron. Han hadde ingen problemer med innvandrere som August Ingier. For det var i Argentina Ingier endte opp.

Hvordan han kom dit, er uklart.

Et argentinsk legetidsskrift skrev bare:

«Efter den annen Verdenskrig, nok som følge av personlige spenninger, kom det til vårt land en rekke norske leger, hvorav de fleste ble autorisert, uten nærmere formaliteter, til å praktisere i det indre av landet. Vi nevner følgende doktorer: August Ingier, født 1906, distriktslege i lruaya, Mutillos, Araguay, Salta.»

En annen NS-flyktning, Arne Høygaard, forklarte senere at det var legemangel i Salta og at guvernøren var «meget godt innstilt til folk med den politiske fortid».

Alt endret seg på slutten av 1950-tallet. I 1955 ble Peron avsatt i et kupp. I 1958 gjennomførte Argentina et relativt demokratisk valg. Vinnere var det progressive partiet Unión Cívica Radical Intransigente. Det ble starten på flere år med politisk og økonomisk uro. 

Gode og dårlige dager

I 1960 ble det enda verre. Da ble arkitekten bak Holocaust, Adolf Eichmann, bortført på åpen gate i Buenos Aires av israelske Mossad-agenter. To år senere ble Eichmann hengt i Jerusalem. Frykten spredte seg i nazikoloniene.

Ingier hadde risikert flukten i en synkeferdig fiskeskøyte fra det som i verste fall var en fengselsstraff. Nå lurte kanskje agenter i buskene.

Med ett fremsto Norge og Mysen som et godt alternativ. Den argentinske artikkelen om norske leger skriver bare kort at Ingier «ankom i 1948 og vendte tilbake til sitt eget land i 1962».

Fem år tidligere hadde den siste landssviksdømte nordmann blitt løslatt.

Det er lite trolig at Ingier fikk noen straff da han vendte hjem. Før flukten hadde han riktignok mistet legelisensen for fem år.

Men i 1968 sto Ingier igjen oppført som lege på Mysen i Norges Handels-Kalender.

Han arbeidet senere som lege i Engerdal, der han også giftet seg på nytt. Mot slutten av livet dro han nordover: Siste spor etter Ingier er et intervju i Nordlys i august 1977. Der snakket den pensjonerte legen mest om fiske, robåter og hvor godt han og kona trivdes på Bjarkøy. Med et unntak: «Det er imidlertid skremmende mye hjerteinfarkt her, synes jeg.»

Nesten på dagen ett år senere døde August Ingier på Tromsø sykehus.

Kilder:

Diverse dokumenter fra Riksarkivet, sammenstilt av professor Hilde Kramer

Diverse nummer av Land og Folk, Stiftelsen Norsk Okkupasjonshistorie

Diverse avisartikler fra blant annet Nasjonalbiblioteket

Anne Kristin Furuseth: «Norske nazister på flukt – jakten på et nytt hjemland i Argentina», 2013

Publisert første gang i Aftenposten historie, den 04.04.2023.