Av Jan Ingar Thon, frilansjournalist.

Ryktene gikk blant fangene på Grini. Hva skulle skje med dem nå? Både Grini og andre leirer var overfylte av fanger. Samtidig hadde transportene til Tyskland nesten stoppet opp.

Sommeren 1944 hadde de allierte gått i land i Normandie og rykket frem fra vest. Fra øst valset Den røde armé inn over tysk territorium.

Også på havet hadde de allierte herredømmet. Det fikk også norske fanger merke. En rapport fra høsten 1944 lyder:

«45 norske fanger mistet livet da det tyske skipet «Westfalen» – på vei med 50 norske fanger til konsentrasjonsleirer i Tyskland – sank utenfor den svenske kysten fredag 8. september 1944.»

Noen fanger var redd for at tyskerne kom til å skyte dem når Grini ble fullt.

Andre mente det mest trolige var en ny leir, et eller annet sted i Norge.

Grini-fangen Ragnvald Jørgensen skrev at det «nær sagt ikke var det sted i Sør-Norge som ikke ble utpekt til ny leir».

Bussen satte kurs mot Mysen

En av de første som fikk svaret, var presten Olaf W. Haaje fra Rakkestad i Indre Østfold.

Han hadde sittet fem måneder på Grini. I mars 1945 ble han og flere hundre andre fanger plassert på busser og kjørt av gårde derfra.

«Karavanen satte seg i bevegelse gjennom hovedstaden ut over de brede bygder i Akershus. Sannelig! Den satte kursen mot Mysen! I flokken var undertegnede den eneste som hørte hjemme i dette strøk. Det var med en underlig følelse jeg så bussene svinge opp Festningsveien og stanset ved fire brakker innenfor et flettet, høyt piggtrådgjerde.»

Hit ble de kjørt:

Første egentlige KZ-leir

Høsten 2011 begynte historiker Gunnar D. Hatlehol ved NTNU på sitt doktorgradsarbeid om Organisation Todts arbeider i Norge. Blant oppgavene var å få oversikt over fangeleirnettverket her i landet. Da gjorde han en oppdagelse:

– Jeg ble klar over det som var ment å skulle bli Norges eneste egentlige, i formell og teknisk forstand, tyske konsentrasjonsleir – på Mysen.

Heinrich Himmlers SS drev mange forskjellige typer leirer. Konsentrasjonsleirene var de største leirene og hadde de strengeste regimene, forklarer Hatlehol:

– Da var man egentlig utlevert til total hensynsløshet og fortapelse. Man hadde ingen rettigheter, det var så vidt man hadde et navn. For en nordmann var det en ekstrem overgang å komme inn i dette systemet. På Grini hadde det som oftest vært nærmest fryd og gammen til sammenligning, sier han.

Hatlehol mener selv minnet om den verste kosten på Grini kunne virke som rene drømmen for en nordmann sammenlignet med realitetene i konsentrasjonsleirene.

– Faktisk kan ikke de øvrige fangeleirene for nordmenn i Norge sammenlignes med konsentrasjonsleirene, sier han.

Et sted med potensial

– Jeg tror nazistene lette etter et sted med visse ressurser, svarer professor Hilde Kramer på spørsmålet om hvorfor SS valgte Mysen til byggingen av Norges første konsentrasjonsleir.

Kramer er professor i illustrasjon ved Universitetet i Bergen og leder prosjektet Illuminating the Non-Representable. Konsentrasjonsleiren på Mysen spiller en viktig rolle i prosjektet.

– Stort sett plasserte nazistene konsentrasjonsleirer isolert fra annen bebyggelse. Konsentrasjonsleiren som var planlagt på Momarken, skulle ligge rett ved tett bebyggelse og store ferdselsårer, sier hun.

På Momarken var det en stor, åpen plass, tilgang til jernbane, et sandtak. Høytorp fort er like i nærheten, og fengselet som i dag heter Indre Østfold fengsel, Eidsberg avdeling, ligger på andre siden av veien.

– Sammen utgjorde disse elementene et potensial. Mange lignende leirer har både før og etter krigen vært brukt til skolehjem, forbedringsanstalter og lignende, sier hun.

For Kramers del begynte interessen for Mysen-leiren med et prosjekt om hvordan holocaust kan formidles til unge i dag.

En endelig løsning

I oktober 1944 opprettet Vidkun Quisling en komité for å «forberede løsningen av taterspørsmålet».

Målet var «innen nær fremtid å få fjernet tatere og andre omstreifere fra veiene og få de anbrakt på et eller flere bestemte steder isolert fra den øvrige befolkningen, samt å få hindret formeringen».

I desember det året foreslo politiminister Jonas Lie å opprette en leir i Østfold der fangene skulle «tilintetgjøres gjennom arbeid».

Det endelige målet, skrev Lie, var «en endelig løsning på taterplagen, slik at man blir kvitt dette spørsmålet og får det løst – omtrent som jødespørsmålet er blitt det.»

Historikerne Terje Emberland, Matthew Kott og Bernt Rougthvedt hevder at dette var bakgrunnen for byggingen av konsentrasjonsleiren på Mysen.

Gunnar D. Hatlehol heller i stedet mot at Mysen skulle bygges for norske fanger som normalt ville blitt sendt til KZ-leirer i Tyskland.

– Kildesituasjonen er mangelfull og dels uoversiktlig. En rapport i Landssvikarkivet noterer at det var sammenheng mellom «Westfalen»s forlis, innstillingen av fangetransportene til Tyskland og beslutningen om å bygge en konsentrasjonsleir i Norge. Men jeg har fortsatt ikke noen smoking gun som definitivt beviser sammenhengen, bare en rekke enkeltdokumenter i et puslespill som peker i den retningen.

I natt og tåke

Nordmenn som ble sendt til konsentrasjonsleirer, var motstandsfolk som utgjorde en bestemt trussel. Nazistene ville både straffe dem og sikre seg mot dem, forklarer Hatlehol.

– Saksbehandleren ved SIPO-SDs regionale kontorer i Norge, kommandørdistriktene, hadde stor makt over hvem som ble sendt til konsentrasjonsleirer. Saksbehandleren kom med en anbefaling i skjemaet han fylte ut. Han kunne anbefale utlevering til KZ-systemet i Tyskland. Og da var det to muligheter: å bli en vanlig KZ-fange eller Nacht und Nebel-fange.

Fanger i kategorien Nacht und Nebel – natt og tåke – ble øremerket for spesielt streng fangebehandling i egne leirer spesielt tilpasset formålet, ifølge Hatlehol.

– Tanken var å gjøre dem usynlige og navnløse, avskjære dem helt fra omverdenen. De skulle forsvinne inn i glemselen, gå inn i en langsom død. De skulle ikke få noen brev, Røde Kors-pakker eller noen som helst henvendelser. I offisiell forstand fantes ikke disse fangene lenger.

Bøddelen fra Auschwitz

12. januar 1945 begynte Den røde armé innmarsjen i Polen og Øst-Preussen. I slutten av måneden sto sovjeterne bare syv mil fra Berlin. Krigen var i virkeligheten tapt for Nazi-Tyskland.

Men utenfor Mysen begynte arbeidene med konsentrasjonsleiren for alvor.

Den vinteren ankom SS-offiserene som skulle bygge og drive leiren. Blant dem var et navn Hatlehol dro kjensel på.

– Da Hans Aumeier dukket opp i dokumentene, ble interessen trigget ytterligere. Jeg var allerede såpass bevandret i temaet Auschwitz-Birkenau spesielt og holocaust generelt, at jeg umiddelbart dro kjensel på det navnet.

Aumeier hadde vært nestkommanderende i Auschwitz fra februar 1942 til august 1943.

Den norske holocaustoverlevende Leo Eitinger møtte ham:

«En eller to ganger i måneden kom Aumeier sammen med en representant for politisk avdeling og gjennomgikk sakene for alle som satt i Bunkeren [isolatet]. Alle stod oppstilt og måtte defilere en og en foran Aumeier. Mannen fra den politiske avdeling antydet med et stikkord hva saken gjaldt – hva «forbrytelsen» bestod i. Aumeier var like kort i sine domsavsigelser: ‘Henrettelse’ eller ‘Straffekompani’ – nesten aldri ‘Tilbake til arbeidskommandoen’. De som ble dømt til henrettelse, måtte kle av seg med det samme. Nummeret ble notert på brystet med kopiblyant, og bunkermesteren tok den dødsdømte og førte ham mot en svartmalt vegg på gårdsplassen. Bak fangen stod en soldat og skjøt den ulykkelige med nakkeskudd fra maskinpistolen.»

I august 1943 ble Aumeier forflyttet fra Auschwitz. Visstnok fordi han stjal gull fra likene. Deretter var han øverstkommanderende for leiren Vaivara i Estland til den ble evakuert i 1944.

Vinteren 1945 kom Hans Aumeier og et dusin andre drevne SS-menn til Mysen for å bygge Norges første konsentrasjonsleir.

La beslag på travbanen

Tidligere redaktør i lokalavisen Indre Smaalenenes Avis, Kjell Christophersen, skrev:

«Vinteren 1945 begynte det å gå rykter om at tyskerne skulle beslaglegge hele travbanen, og den 24. februar ble russiske krigsfanger satt i gang med å grave store hull på forskjellige steder i banen. Styrets (for travbanen) rasende protester ble bare besvart med skuldertrekk.»

Hele den søndre svingen ble jevnet med jorden. I hvert hjørne ble det bygget vakttårn bestykket med maskingeværer. Rundt hele travbanen reiste Grini-fangene et gjerde av tykke tømmerstokker med iflettet piggtråd. Med tiden var planen å erstatte tregjerdet med elektriske piggtrådgjerder.

«Det var fest i Mysen i går»

Nazistene kom aldri så langt. 30. april 1945 begikk Adolf Hitler selvmord, og en uke senere var krigen over i Europa. De rundt 300.000 tyske soldatene som fortsatt sto i Norge, overga seg betingelsesløst 7. mai 1945.

To dager senere rapporterte lokalavisen Indre Smaalenenes Avis om det endelige oppbruddet fra det som i noen uker var Norges eneste virkelige konsentrasjonsleir:

«Et gripende oppbrudd fra fangeleiren på Momarken. Portene stod åpne, smilende ansikter, ryggsekker og kofferter fløt overalt. Ca 300 fanger fikk fellesfrokost i en stor sal i leiren. Det var lapskaus og øl. Grinisangen ble sunget. Pastor Haaje leste, arkitekt Slåtto talte for Kongen. Høyesterettsadvokat Dahl talte for fedrelandet. Lærer Kvalheim talte for hjemmene. Finn Greve talte. Mysen Damekor sang. Deretter reiste fangene med toget. Det var fest i Mysen i går.»

Kilder:

Arne Sandem: Den siste SS-leiren – Mysen, 1994

Terje Emberland og Matthew Kott: Himmlers Norge, 2012

Bernt Rougthvedt: Norges verste nazister, 2015

Publisert første gang i Aftenposten historie, den 08.11.2021.